Hjem | Arkiv | Best of | F.A.Q. | Facebook | Abonner via RSS eller RSS via E-post | Sponset av Lån uten sikkerhet

Drillo hadde rett!

SKREVET DEN 24.06.2008 AV REDAKTØREN

Egil Roger “Drillo” Olsen er først og fremst en trener som bygger sine lag på kunnskap utifra lang forskning. Der andre trenere “tror”, der vet Drillo. Sånn sett var Drillo blant de aller aller første som baserte seg på kunnskap og ikke følelser. Fotball har nemlig alltid vært en merkelig sport. Stort sett har man gitt seg en lang faen i alt som har med statistikk og kunnskap å gjøre – og heller basert seg på tradisjoner.

Hadde fotball vært funnet opp i USA derimot, hadde man hatt statistikk for absolutt alt. Bare se på de gjennomanalyserte amerikanske sportene basketball og baseball. Men i fotball? Nope. Der hadde man knapt nok statistikk for hvem som hadde satt ballen flest ganger i nettet i løpet av en sesong. Hadde fotball vært oppfunnet i USA hadde man visst hvor mange ganger Christiano Ronaldo la seg ned i feltet, hvor mange ganger han slo en pasning med venstrefoten, hvor mange meter han løper i løpet av en kamp, og så videre.

Drillo var banebrytende på dette feltet. Drillo brøt spillet ned i statistikk og utifra denne statistikken bygde han den mest effektive spillestilen. Den samme spillestilen som plasserte Norge på fotballkartet. Den samme stilen som vi nå har gått bort ifra – noe som har ført til at vi er tilbake til tiden med “hederlige” resultater mot stornasjoner som Malta og Island.

Drømmen om Brasil

Det Brasilianske landslaget har liksom vært malen for hvordan fotball burde spilles. Med et utall pasninger innad i laget på kryss og tvers før det halv times lange angrepet avsluttes med et velplassert skudd i krysset. Eventuelt et bananfrispark. Og vi liker alle å se slikt. Men Drillo kom til – etter å ha forsket på skåringer i en årrekke – at det jo ikke er slik de fleste målene skåres. Tvert imot:

De aller aller aller aller aller fleste mål i fotball kommer etter færre enn tre (!) pasninger.

Faktisk kom Drillo til den konklusjon at hvis man ikke har klart å putte ballen i mål etter å ha spilt tre pasninger – så kan man likegodt bare spille ballen tilbake til motstanderen – for da blir det ikke mål uansett. Så kan man selvsagt si at det å beholde ballen i laget egentlig er en fin måte å forsvare seg på, men det stemmer ikke. Beholder man ballen i laget så er det en ganske stor sjanse for at man kan miste den i ugunstige posisjoner (som på egen banehalvdel) og gjennom det gi motstanderen gode skåringsmuligheter.

Forsvar og Langpasninger

Siden Drillo vet at de fleste målene skåres etter færre enn tre pasninger, så betyr jo det at man for alt i verden må unngå å miste ballen på egen banehalvdel. Grunnen er jo enkel: mister man ballen på egen banehalvdel så er avstanden til målet veldig kort. Da er det lettere å skåre. Derfor, mot etablert forsvar, er det langt mer effektivt å spille ballen høyt opp på motstanderens banehalvdel gjennom en langpasning. Slik Norge ble kritisert for av hele verden. Men langpasningene hadde altså sin misjon:

  • Man flytter ballen høyt opp på motstanderens banehalvdel. Som gjør det vanskeligere for motstanderen å skåre.
  • Men samtidig kommer man nærmere motstanderens mål. Husker du de tre pasningene? Vel, hvis man da tapte hodeduellen etter den lange pasningen så var sjansen for å vinne den tilbake nært motstanderens mål ganske stor. Da hadde man i realiteten ganske store skåringsmuligheter.
  • Men hvis man derimot vant hodeduellen etter den lange pasningen, så kunne man eksempelvis heade ballen videre inn i feltet til en ventende og sulten lagkamerat som bare stod og trippet etter å få satt kula i mål.

Derfor var den lange pasningen fra Stig Inge Bjørnebye mot Jostein Flo både et meget effektiv forsvars- og angrepsvåpen. Effektiv fotball, kalles det. Og akkurat tittelen “Effektiv fotball” var det Drillo som skrev. Men det var vel pressen som kom opp med begrepet “Flo-pasningen”. Likevel, vet du hvorfor Jostein Flo ble plassert på kanten?

Årsaken var like enkel som den var genial: Jostein Flo var høy, dårlig med ballen og treg. Altså alt annet enn en typisk ving. Men, husk at backer ofte er små. Og at midtstoppere som oftest er veldig store. Sjansen for å vinne en hodeduell mot en back er dermed langt bedre enn å vinne en hodeduell mot en midtstopper. Dette var noe Drillo kom på før Norge skulle spille mot England på Ullevaal. En kamp vi vant 2-0. Og den første kampen i historien der en av de store nasjonene tilpasset sitt lag til det Norske. For Graham Taylor plasserte svære Gary Pallister ute på backen. Heeeeelt sinnsykt fram til da. Utenkelig. Men altså bare for å matche hodestyrken til Jostein Flo.

– hehe, bytt side Jostein! sa Drillo bare da han fikk høre om Englands overraskende laguttak. Så plutselig sto Gary Pallister med knøttlille Øyvind Leonhardsen i beina, og ropte til lagkameratene: “Det big one is on the other side!”

Drillo-fotball i EM

Dette EM har vist mange ting, men først og fremst at de beste lagene spiller utpreget Drillo-fotball. Russland, Nederland, Spania og Tyskland har spilt etter Drillos hjerte. Og har faktisk applaus for det fra hele verden. Fellestrekkene er mange:

  • Det satses stort på raske overganger. Altså når ballen vinnes er det full spiker framover. Drillo kallte denne fasen for “Breakdown”, men man vel kalle det kontringer også. Hvor hissig man er på grøten her er det som avgjør hvor gjennombruddshissig man spiller.
  • De beste lagene spiller soneforsvar med flat backfirer. Sentralt i dette står det å presse ballfører – gjerne over hele banen. Ingen av lagene gjør dette så ekstremt som Norge – men det er jammen ikke langt unna. Se bare på spissene til Russland! Det er nesten som å se Tore Andre Flo i sine glansdager.
  • Støttepasninger på egen banehalvdel er det slutt på. Til og med Spania spiller lange baller mot etablert forsvar!

Grunnen til at ingen går ut og kaller dette “Drillo-fotball” er jo selvsagt fordi at “Drillo-fotball” ikke ser ut som “Drillo-fotball” når den spilles av ekstremt gode fotballspillere. Det er “litt” forskjell på Kjetil Rekdal og Cesc Fabregas liksom. Men det er “Drillo-fotball” like forbannet. Selvsagt ikke like ekstremt som Det Norske landslaget under Drillo, men det blir det aldri. Drillo hadde ikke verdens beste fotballspillere tilgjengelig, og måtte jo selvsagt legge opp spillet etter de spillerne som tilfeldigvis var Norske der og da. Det ga seg jo selvsagt utslag i at Norge under Drillo ikke kunne spille ballen i lengderetningen med like stor fart og presisjon som det Russland har gjort under EM, men de prøvde på det likevel.

Åge Hareide er en katastrofe

Under Åge Hareide har Norge plutselig blitt Brasil. Det spilles støttepasninger i egen sekstenmeter. Det går sakte framover. Man spiller riktignok forsvar på samme måten, men angrepsspillet som Drillo innførte har blitt lagt vekk. Vi skal spille som Brasil. Og resultatene har vel aldri vært verre, selv om spillerne i dag er mye bedre enn de Drillo hadde tilgjengelig.

Rosenborg spillte en gang mot Real Madrid i Champions League. I første omgang mistet Rosenborg (og særlig Frode Johnsen) ballen 25 ganger (!) på egen banehalvdel. Da vinner man ikke fotballkamper. Hadde man møtt et mer gjennombruddshissig lag (som dagens Russland) hadde man tapt 21-0. Minst.

Det er jo noe merkelig at man har gått bort ifra den effektive fotballen som Drillo innførte og som vi hadde suksess med, og heller baserer seg på såkalt “underholdning”. Vel, å tape mot Malta er ikke særlig underholdende. Og egentlig er det å tape ikke særlig gøy – uansett hvor mange støttepasninger man har spilt. Poenget er at på landslaget pr idag er det tydeligvis bedre med 10 tunneler og tap enn 10 langpasninger og seier.

Verden går framover

Under VM i USA var faktisk Irland den verste motstanderen i Drillos øyne. Fordi Irland under Jackie Charlton spillte nesten som Norge med høyt press og stor grad av gjennombruddshissighet. Det ble litt sånn at det laget som for dagen behersket stilen best kom til å vinne. Mot Mexico hadde vi klart bedre sjanser fordi Mexico brukte lang tid på å komme seg i angrep. Og nå slo vi Mexico. På en overgang etter en langpasning. Og en gjenvinning.

Hovedproblemet med Drillos stil er jo selvsagt at den dagen alle de beste spiller på samme måten så faller Norge igjennom. Og det er derfor vi kommer til å være sjanseløse mot Nederland i VM-kvalikken. For Nederland spiller Drillo-fotball bedre enn oss med klart bedre fotballspillere.

Og da er vi faktisk sjanseløse. Vi skulle kanskje vurdert å ta patent på Drillo-stilen?

Annonse

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Lagret i: Sport & Spill

ARKIV | RSS

8 kommentarer - (Legg igjen din kommentar..)

  1. pål
    Skrevet den 24.06.08

    “Det er jo noe merkelig at man har gått bort ifra den effektive fotballen som Drillo innførte og som vi hadde suksess med, og heller baserer seg på såkalt “underholdning”.”

    Tja ikke så veldig rart da publikum og media begynte å sutre og klage over spillestilen dag ut og dag inn.

    Problemet blir forsterket av at spillerne ikke ser ut til å gi spesielt mye innsats i kampene til norge.

  2. geir
    Skrevet den 24.06.08

    Blir det ikke litt feil å satse på langpasninger når vi burde bli bedre teknisk sett slik at vi kan spille effektiv angrepsfotball? Jeg ville ikke kalt det effektiv fotball å bare slå langpasninger og håpe på det beste, for i veldig mange tilfeller mislykkes det.

    Norge slo for mange langpasninger, og det endte med at vi bare ble liggende i forsvar og hindre motstanderen i å score, noe som resulterer i gørrkjedelig og feig fotball.

    Drillo-stilen = Russland, Nederland, Spania og Tyskland sin stil? Kan ikke si meg enig, synes det likner mer på stilen til Italia. Stilen til de lagene er ikke helt like heller, f.eks. så angriper Spania mer gjennom midten av forsvaret, mens Nederland er flinkere til å utnytte kontringer. Men det er vel blitt normalt å si at all god fotball er drillo-stilen, eller?

  3. Alf Ivar
    Skrevet den 24.06.08

    En godt skrevet artikkel, med mange gode poenger. Men du glemmer en ting. Fortballsupporterne vil ikke bare ha mål og seire. Man vil underholdes også. Det er ingenting underholdende med langpasninger som passerer høyt over hodet på 90% av spillerne, for så å dumpe ned i 16-meteren til motstanderen hvor en to meter lang angriper står klar med skallen for å tuppe den inn i mål.

  4. Jan Arne
    Skrevet den 24.06.08

    Til alle dere som går i “langpasningsvranglås” når Drillo-stilen diskuteres:
    Så dere Norge-Brasil i reprise i går (mandag) kveld?
    Ikke det, nei……

  5. Jakob
    Skrevet den 24.06.08

    Meget velskrevet artikkel. Jeg er helt enig med forfatteren: Det viktigste er å vinne. Jeg driter vel 20-0 i om laget jeg heier på spiller den eller den fotballstilen, så lenge de vinner. Jeg har ennå tilgode å gå ekstatisk fra en fotballkamp “vi” tapte!

  6. Ståle
    Skrevet den 24.06.08

    Meget god artikkel!

    Noen myter er mer seiglivede enn andre. For eksempel den om at det hersker et motsetningsforhold mellom måten det norske landslaget spilte under Drillo og underholdende fotball. Jeg satt i går kveld og hadde en gedigen festaften med den ti år gamle kampen mot Brasil, som NRK2 sendte i sin helhet.

    Poenget er at i de gode kampene spilte landslaget svært variert fotball. Mye av spillet i Marseille for ti år siden gikk nettopp gjennom midtbanen, og Norge kom til flere store sjanser både langs bakken og i lufta, for å si det slik.

    Slik jeg ser det, var det variasjon i presshøyde og høy aggresivitet i midtbaneleddet, kombinert med raskt spill framover når vi erobret ballen som var og er kjernen i den såkalte “Drillos-stilen”. Det landslaget ikke var lenge nok sammen til å kunne dyrke fram i den grad Drillo skulle ønsket det, var avtalene og de faste mønstrene i angrepsspillet. Den biten tok Rosenborg under Eggen seg av.

    Noen av virkemidlene var forskjellige, men hovedprinsippene skissert over var de samme for landslaget som for Rosenborg. Og begge spilte til tider meget underholdende fotball!

  7. Andreas Berg
    Skrevet den 24.06.08

    Norge under Drillo spilte variert, effektiv fotball, der man hadde relativt gode spillere, som passet perfekt på de plassene de ble satt. Så, etter Drillos avgang begynte man å miste disse, og de ble erstattet med mindre overbeviste spillere i store ligaer, samtidig som man hadde en landslags-sjef som var mindre tilpasningsdyktig i spillestilen, og dermed framsto som mer statisk. Likevel kom vi til et fotball-EM under Semb.

    Hareide har etter min mening ikke innført noenting som har båret frukter, annet enn helt middelmådige resultater mot dårlige landslag.

    En flott artikkel der jeg er 97% enig. Er også svært enig i de som henviser til gårsdagens reprise av Norge-Brasil i ’98. Hvis DET var kjedelig, ensformet fotball, så så man ikke samme kampen som meg. Mykland og Leo på midten herjet jo til tider med verdens-stjerner, og å bruke rommet på kantene til lange pasninger er vel ikke noe annet enn intelligent fotball.

    Takk for meg!

  8. Redaktøren
    Skrevet den 24.06.08

    Jeg ser jo nå at jeg formulerte meg litt dårlig. Drillo brukte langpasninger KUN mot etablert forsvar. MEN, det var jo småpasninger fra midten og FRAMOVER som var greia – altså breakdowns.

    Altså ble langpasninger bare brukt unntaksvis. Hovedfokus lå på å vinne ballen høyt oppe og sette full pinne mot mål..

Legg igjen din kommentar..













Hjem | ArkivBest ofF.A.Q.Facebook | Kontakt | Topp @ BareBlogg.noTopp @ BareBlogg.no                    
Abonner via RSS eller RSS via E-post