Jeg kan ikke fordra HipHop. Ikke i noen former, ikke til noen av døgnets tider. Jeg hater virkelig hiphop, hiphoppere og alt som bare ligner på hiphop eller hiphoppere. Kall meg gjerne fordomsfull, for det er jeg jo. Men, etter min mening er hiphop et kulturelt uttrykk som burde vært forbeholdt afroamerikanere oppvokst i fattige strøk i store amerikanske byer som New York og Chicago.

Norske, hvite, ungdommer oppvokst i Burfjord har ikke samme forutsetninger for hverken å forstå kulturen eller kulturuttrykket hiphop. Derfor ser de også ganske så latterlige ut når de sprader rundt Statoilstasjonen i Burfjord i saggete bukser og hettegensere og med plastjuggel fra Rimi rundt halsen. Det verste er vel likevel når de kaller bensinstasjonsinnehaveren Tom Gunnar for “Mr T”, og gjør teite håndbevegelser mot gamlehjemmet oppe i veien.

HipHop er jo også helt ubrukelig rent musikalsk. Rytme? Jaja, greit nok. Noe av hiphoppen kan jo være grei å høre på hvis alternativet er å høre på lyden av bilkollisjoner eller skjærebrennere. Norskprodusert hiphop derimot er pinlig fra ende til annen.

En annen ting er jo at det stort sett ikke finnes hiphoppere som ikke står med hodet nede i en bøtte med hvitt pulver i helgene. Hiphop er synonymt med dop og dophoder. Noen som husker Paperboys fra..vel..stort sett alt? De er så pinlige at selv Morten Gamst Pedersen til sammenligning virker både reflektert og veltalende. Det sier en del.

Hadde hiphopperne i Norge sett litt rundt seg, så hadde de skjønt at kulturen hiphop ikke er ment for hvite norske ungdommer uten erfaring med dop, drap og våpen. Norske ungdommers kultur handler om andre ting. Vi snakker natur, små kystsamfunn, høye fjell og dype fjorder. Vi snakker hardingfele. Vi snakker munnharpe og munnspill. Vi snakker Ole Ivars og D.D.E. Vi snakker Norge og Scandinavia.

Vikingarna er selve inkarnasjonen på nordisk kultur. Og hvem digger vel ikke Vikingarna? Eller Saccarina? Eller Lasse Stefanz? Hallo, liksom.