Dette er et lite utdrag av Adolf Hitlers topptopp hemmelige dagbok, som en enda mer hemmelig medarbeider har klart å få kloa i.
Berlin, 9.oktober 1944
Kjære dagbok.
Jeg sliter om dagen. Vi taper på alle fronter. Jeg er redd. Jeg prøver å holde motet oppe, men det er vanskelig. Det verste er at jeg har glemt at Eva hadde bursdag. Igjen. What to does? som Churchill ville sagt det.
Første gangen jeg glemte Evas bursdag var for noen år siden. Hun ble så forbannet. Jeg ga henne ringer. Jeg ga henne øredobber. Smykker. Alt mulig. Men, hun ville bare ha Polen. Så jeg ga henne Polen.
Året etter skjedde det samme. Jeg glemte bursdagen hennes. Og måtte gi henne Storbritannia. Noe jeg ikke klarte. Gud hvor sint hun ble. Og når jeg ikke klarte å gi henne Sovjetunionen heller, var hundre og ett ute. Jada, kjære dagbok. Hun har jo fått Norge, Danmark og Nederland som et plaster på såret. Men det er ikke nok. Hun vil bare ha mer. Hele tiden. Jeg strekker jo ikke til i senga heller, så det er vanskelig.
Kjære dagbok, jeg sliter virkelig.
Mine medarbeidere har gitt meg et råd om å freshe opp stilen litt. Jeg har jo ikke akkurat noen moteløve. Det er jo ikke mine medarbeidere heller, som kjent. Jeg tviler for eksempel sterkt på at noen noengang har kallt Heinrich Himmler “kjekk”. Men, jeg har lyttet til rådene. Og jeg har – hold deg fast kjære dagbok – gredd hentesveisen fra venstre mot høyre i steden for fra høyre mot venstre. Det gjorde virkelig susen. Jeg vurderer likevel fortløpende hvorvidt jeg skal begynne å bruke hatt døgnet rundt.
Din Adolf.