En eller annen komponist som ingen har hørt om går idag ut i NRK og krever at musikkanmeldere bør ansettes på åremål. Hovedsaklig mener komponisten at anmeldere stort sett bare refererer sine egne meninger: – De blir forutsigbare og er preget av sine ”likes and dislikes”. Det tror jeg er en ting man ikke kommer utenom hvis man sitter i en slik posisjon over lang tid, forteller Sigurd Slåttebrekk. Som visstnok skal være blant våre fremste pianoister.
Selv må jeg innrømme at jeg faktisk aldri har hørt om hverken komponisten eller denne pianospilleren. Har sikkert sammenheng med at jeg synes klassisk musikk er gudsjammerlig kjedelig greier. Men, smaken er som baken – den er brun.
OBJEKTIVITET?
Og det er jo noe litt merkelig med dette. Fordi anmeldelser er personlige meninger. Anmeldelser skal være personlige meninger. De som går ut og krever at anmeldelser skal være såkalt «objektive», forstår ikke hva de prater om. Anmeldelser er i klartekst bare en subjektiv beskrivelse av hvilken opplevelse et stykke, en låt, en film, et spill eller whatever faktisk ga. De eneste objektive kriteriene man kan gjengi, for eksempel om en film, er ting som produksjonsår, lengde, liste over hvem som spilte rollene, osv. Anmeldelser kan ikke, og skal ikke, være objektive.
Så kan jo selvsagt også anmeldelser være dårlig skrevet eller bare dårlige. Anmelderens oppgave er å gjengi sin opplevelse av noe, og selvsagt kan jo denne opplevelsen være dårlig gjengitt. Det er akkurat det samme som at en bok eller en artikkel kan være dårlig skrevet. Men da får man heller kritisere det, og ikke sjangerens form.
Anmeldere har peiling
En del mennesker man helst ikke vil sammenligne seg med kan finne på å si ting som «George Bush er den farligste mann i verden», «jeg er ikke rasist, bare rasebevisst» og «hvis en anmelder gir en film terningkast 1 så er det et godt tegn på at det er en jævla bra film».
Det ligger i sakens natur at eksempelvis filmanmeldere ser mye mer film enn hvermansen. Det er jo en del av jobben liksom. Da er det sånn at filmanmeldere opparbeider seg kompetanse på akkurat dette. Filmanmeldere kan ofte se mange flere lag i en film enn det du kan. De kan få med seg ting som du aldri har tenkt på. Som klipping. Som lyssetting. Som produksjon. Det er akkurat det samme som at webutviklere kan synes enkelte nettsider er veldig veldig veldig bra utifra god bruk av CSS. Eller kreativ bruk av RSS.
Gjennom sin kompetanse kan derfor filmanmeldere i mye større grad enn hvermansen gjengi en forholdsvis riktig karaktersetting av en film.
Hva skal du gjøre da?
Filmanmeldelser, musikkanmeldelser eller whateveranmeldelser er som sagt bare en gjengivelse av en opplevelse. Det er greit. Det er sjangeren. Din oppgave da, blir å finne en anmelder som til en viss grad får de samme opplevelsene som deg selv. En enkel måte å finne en slik anmelder på er rett og slett bare å velge deg ut eksempelvis 10 filmer som du synes er dødsbra. Og så finne anmeldere som mener akkurat det samme som deg om dem. Deretter kan du jo finne 10 skjitfilmer, og så se om de samme anmelderne som syntes dine 10 favorittfilmer var dritbra også synes dine 10 skjitfilmer suger som faen.
Hvis du da finner en anmelder som er enig med deg, så er det jo bare å lese hans anmeldelser, og gi faen i resten.
Verre er det ikke.
