Kunnskap kan defineres som begrunnet sann oppfatning (på engelsk: «justified true belief»). Denne definisjonen stammer fra Platon, som selv kritiserte den, og kalles gjerne den klassiske definisjonen eller standarddefinisjonen av kunnskap. De tre betingelsene begrunnelsesannhet og oppfatning er til sammen både nødvendige og tilstrekkelige kriterier for at noe skal være kunnskap for en person:

  • At kunnskap er en spesiell form for oppfatning betyr at noe ikke kan være kunnskap for oss hvis vi ikke har en oppfatning av det. Samtidig er det ikke full enighet om akkurat hva en oppfatning er. Dette kriteriet innebærer også at f eks datamaskiner neppe kan ha kunnskap, siden de ikke er i stand til å tro i vanlig forstand.
  • At kunnskap må være sann betyr at noe som er feil ikke kan være kunnskap, uansett hvor sterk oppfatning vi har om det. Dette kriteriet er ikke kontroversielt, selv om det finnes flere ulike syn på hva sannhet her. Siden vår forståelse av sannhet forandrer seg over tid, kan videre det som på et tidspunkt betraktes som kunnskap senere vise seg å bare være tro, som i beste fall i en periode var begrunnet.
  • At kunnskap må være begrunnet betyr at for at noe skal være kunnskap må vi ha en grunn til å tro at det er sant – helst en grunn vi er i stand til å forklare for oss selv og til andre. Det at vi tror på noe «ut av det blå», det vil si uten grunn, gjør det ikke til kunnskap, selv om det tilfeldigvis skulle vise seg å være sant. Det er mange ulike syn på hva begrunnelse er. Et vanlig syn er at kunnskap må være begrunnet av evidens, det vil si av empiriske observasjoner som støtter kunnskapen. Når vi snakker om begrunnelse forutsetter vi gjerne at begrunnelsen også skal være akseptabel. En litt mer presis variant av den klassiske kunnskaps-definisjonen er derfor: velbegrunnet sann oppfatning.