Idag er det forsyne meg 8.mars – den internasjonale kvinnedagen. Opprinnelig var det meningen at kvinnedagen være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinnelig stemmerett. I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontai holdt tale i Oslo. (kilde: wikipedia)

I år må jeg si jeg er meget skuffet over dere, kjære kvinner. Jeg har gratulert stort sett alle kvinner jeg har møtt med dagen, bare for å få utsagnet «Gratulerer? Jeg har jo ikke bursdag idag..» i retur. Det er jo betegnende for hvor utrolig viktig denne dagen er. Her i Norge altså. Dere har deres egen dag, men er faen ikke klar over det engang. Det er meget skuffende.

Enda mer skuffende må jeg si at årets paroler har vært. Det vil si; jeg er vel ikke skuffet over parolene all den tid de var omtrent som forventet (likelønn, sexkjøp, kvotering og sånt piss), men jeg er meget skuffet over den totale mangel på innsikt i markedsføring som tydeligvis hersker i den sosialistiske kvinnehylbevegelsen. For jeg har faktisk forsøkt å få med meg hva som var parolene i år, men det var jo faen nesten helt umulig å finne ut. Faktisk måtte jeg vente helt til Dagbladet skrev om at Gerd-Liv Valla hadde sykemeldt seg selv til en eller annen tale, før jeg fant ut hva parolene var i år – i det minste i Oslo. Her i Tromsø har jeg ikke peiling på hva kvinnene har gått i tog for.

Kanskje det var sexkjøp, jeg vet ikke.

Men jeg hadde jo tenkt å si noe til dere på denne dagen: Slutt å syt. Uttrykket «sytkjerring» er ikke tatt heeeelt ut av løse lufta liksom. Dere har det faen meg bra her i landet. Javel, så sitter dere ikke hele gjengen i styret til Statoil-Hydro, men det skulle da faen bare mangle. 90% av de ansatte i Oljeindustrien er menn, så da blir det jo «noe» urettferdig» om styret består av 40% kvinner, ikke sant? Blir omtrent det samme som at 40% av styremedlemmene i Kvinnegruppa Ottar var menn. Eller at minst 40% av styret i Rosenborg Ballklubb var kvinner, all den tid 100% av spillerne på banen faktisk er menn.

For å legge død: Nei, dere sitter ikke i alle styrene. Men, you know what: det gjør jo faen ikke den vanlige mannen i gata heller. Og vi driter tynt i om 40% av styremedlemmene i bedriften vi jobber i pisser stående, bare de sørger for at vi har jobb. I denne sammenhengen har dere kvinner faktisk enda mindre å klage etter, siden dere stort sett jobber i det offentlige – og vet du hva? I regjeringen, i kommunestyrene og i fylkestingene er jo kjønnsbalansen ganske så 50/50.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor dere ikke bryr dere mer om deres medsøstre i den tredje verden. Altså de som faktisk har noe å klage etter. Jeg mener, i ganske mange land i Afrika – for ikke å snakke om i den arabiske delen av verden – så har jo deres medsøstre omtrent null rettigheter. Hva med å snakke litt mer om hvordan kvinnene har det i Iran, framfor å hele tiden klage på at de ikke serverer kaffe latte på styremøtene i Statoil-Hydro? Hvis dere begynner med å klage på sånne ting, ja så skal jeg faen vurdere å ikle meg kjole, barbere meg, ta på meg parykk og så faktisk gå i tog med dere.

Og så kan vi gå på Cafe etterpå og snakke om hvor feit Britney har blitt.

Eller lag deg kaffe sjæl!