Tippeligaen 2008 er over. Stabæk vant fullt fortjent og i suveren stil. HamKam rykket ned. Aalesund må kjempe med Sogndal i kvalikken. Brann, Lillestrøm og Vålerenga bør glemme hele sesongen så fort som mulig. Bodø/Glimt kronet et godt år med seier på Lerkendal, og Steinar Nilsen forlot Alfheim med bronsjemedalje i lomma.

Så enkelt kan det faktisk sies.

Men, vi går selvsagt lenger. Vi har laget en liten oppsummering av sesongen i god, gammel Tabloid stil, der vi overlater det meste til fantasien og lite til historiebøkene. Sagt på en annen måte, vi kårer best og verst og oppsummerer og husker og mimrer og deler ut både røde, gule og grønne kort i søkk og kav. På vår egen måte selvsagt. Ta absolutt alt som god fisk. Nest etter Drillo kan jo tross alt vi mest om fotball her i landet.

1. Årets beste lag:

Stabæk er årets beste. Sånn er det bare. 54 poeng på 26 kamper lar seg høre. 58 mål på de samme 26 kampene er nesten bedre. Og det verste er egentlig at Stabæk har mistet særs viktige spillere i løpet av sesongen. Først Somen Tchoy, deretter Anthony Annan. Det spilte ingen rolle. Stabæks dyktige trener Jan Jønsson hentet bare inn noen totalt ukjente svensker for til sammen fire bugg og en halv cola – så var den saken løst. Stabæk har valset opp med absolutt alt av motstandere, og det vil overraske oss voldsomt om de ikke ødelagger siste rest av selvtillit i et frynsete Vålerenga i Cupfinalen til helga.

2. Årets verste:

Lillestrøm var faktisk tippet blant favorittene før sesongen. Jommen sa vi smør. Laget har vært så crap at selv Vålerenga har stått fram som engasjerte og seiersvante i forhold. Null innsats. Null framdrift. Null, null, null. Lillestrøm ble nr 12. De skal prise seg mer enn lykkelige over at bare ett lag rykket ned i år. Vi har aldri sett et lag henge så elendig sammen som Lillestrøm. Hadde de nå enda prøvd; altså taklet litt, spilt litt lange baller, kjempet litt i duellene – men neida. Det var kollektiv kollaps over hele linja. Men, det er lys i horisonten; Henning Berg har tatt over og er en garantist for at LSK løfter seg markant til neste år.

3. Årets minst overraskende:

Vålerengas nedtur. Vi spådde det før sesongen, og sånn ble det. Martin Andresen, Norges kanskje aller usleste midtbanespiller, skulle bli supermann og være manager, trener, kaptein, spiller, innbytter, sponsor og sportslig leder – i tillegg til hans oppgaver som saftblander, spiller, kaptein og hjelpetrener på landslaget. Så har han jo også Skeidar å styre med, sånn i helgene.

Martin hentet da også i kjent stil inn flere såkalte stjerner for millionbeløp, som uten unntak har vært fiaskoer hele gjengen. Lars Iver Strand, Kristofer Hæstad og Bengt Seternæs gidder vi ikke engang nevne innsatsen til. Fordi den har vært fraværende.

Vi har uansett sett dette før. Fetert stjerne blir trener og henter inn feterte stjerner for millioner. Deretter spiller laget dårligst fotball av alle, og de feterte stjernene danner samlet tropp nederst på VG-børsen.

4. Årets kjerring:

Vidar Riseth var en gang en brukbar fotballspiller. Men i år startet Vidar Riseth sesongen med å hive seg ned i feltet som en stukket gris etter å ha blitt utsatt for en takling som best kan karakteriseres som et oppslått myggstikk. To minutter senere var Vidar like hel igjen. Og sånn fortsatte det. Vidar jukset, rev og kastet seg ned både her og der. Toppen av kaka nådde han da han etter en kamp klaget sin arme nød over at motstanderne hev seg ned i tide og utide! Ja, han kjente det vel igjen. Man kjenner som kjent seg selv best på andre. Vidar Riseth er årets klart største kjerring i tippeligaen, og vi anbefaler ham å søke disp fra Forbundet for å få spille i toppserien for kvinner neste sesong. Så får han sikkert noen sminketips også.

5. Årets ving:

Trond Olsen. Fart, kraft og skudd. Bodø/Glimts knallsterke 4.plass skyldes i stor grad Trond Olsens herjinger på vingen. Han har drevet backer til vanvidd hele sesongen, og kronet verket med et Hat-Trick mot Rosenborg på Lerkendal. Landslaget neste?

6. Årets utlending:

Alanzinho har blitt en lagspiller som dribler når han skal og slår pasninger i de rette øyeblikkene. Tidligere var han bare en dribler. Han drømmer om Barcelona, og vi ser ikke helt bort fra at han kan havne i nærheten. Kanskje i Espanyol? Alanzinho er uansett den spilleren som lever nærmest det vi kan kalle «artist» i Norge, med Kurt Nilsen som et hederlig unntak. Alanzinho er iallfall mye mer artist enn Mia Gundersen.

Det hadde vært fint å ha 10 punkter på ei slik liste, men nå rekker ikke fotballinteressen lenger. Jeg overlater til dere å skrive de 4 siste.