Det sies gjerne litt spøkefullt at prostitusjon er verdens eldste yrke, men ser man noe mer realistisk på det historiske i det, er det nærliggende å anta at det faktisk er steinhuggeren som egentlig burde inneha denne prestisjefylte, om enn noe kuriose, tittelen.
Helt siden mennesket begynte å lage redskaper i stein var det spesielle håndverkere som utførte arbeidet, og ettersom steinredskaper regelrett ble produsert med handel som formål, er det ikke usannsynlig mange valgte nettopp denne profesjonen ene og alene for vinningens skyld.
Etter hvert som disse håndverkerne perfeksjonerte seg og ble dyktigere, falt det seg også naturlig de påtok seg andre og større oppgaver som involverte stein i en eller annen variant. Stein ble ikke bare brukt til å lage redskaper og våpen, men også i stor grad til byggverk og minnesmerker. Både av rituelle og personlige årsaker, ikke minst på grunn av sin lange holdbarhet. Skulle man lage noe som skulle vare evig, skulle det lages i stein.
Et godt eksempel på dette er tidligere tiders byggverk som for eksempel pyramidene og ikke minst Stonehenge i England, som er flere tusen år gamle. På hjemlige trakter finner man eksempler på dette i flere kirkebygg, og selv om teknologien har gått fremover og både det byggetekniske og materialene har utviklet seg mye siden steinalderen, brukes det fortsatt stein i de tilfellene man ønsker noe skal ha lang holdbarhet og vare lenge. Både hele boliger oppføres i både behandlet og ubehandlet stein, eller bare deler av interiøret som for eksempel trapper, gulv eller kjøkkenbenker.
Mange velger også å bygge i stein for å uttrykke sin velstand, noe man også ser mange eksempler på når det kommer til gravmonumenter. Størrelsen på gravmonumentene henger ofte sammen med den gravlagtes rolle og posisjon i samfunnet da vedkommende var i live, og jo rikere en person var, jo større monument skulle reises i ettertid.
De tidligere nevnte pyramidene er et godt eksempel på dette, men også i våre dager bygges det store mausoleer til minne om store statsledere, kongelige og andre som har midlene til det.
En av disse er den ikke helt ukjente kunstneren Emanuel Vigeland, som selv oppførte sitt eget mausoleum i 1926 – opprinnelig som museum – men senere valgte han å la seg begrave der. Noe mer kjent i steinsammenheng er nok Emanuels storebror, Gustav, som de aller fleste kjenner gjennom et annet berømt monument, Vigelandsparken.
Nå er det nok de færreste forunt å oppføre slike monumenter i denne størrelsen for å sikre seg et ettermæle, både av økonomiske og praktiske årsaker. Da er nok de mer tradisjonelle gravsteinene både hendigere og mer rasjonelle både å kjøpe og oppføre, og ikke minst enklere å skaffe tillatelse til. I følge gravferdsloven kan man kun begraves i vigslet jord på dertil egnede steder, som kirkegårder, og da er det reglene på disse stedene som avgjør størrelsen på gravminnet man ønsker å oppføre der.
I Norge er som regel ikke dette noe problem så lenge man holder seg sånn noenlunde innenfor de normene som gjelder og ikke avviker så alt for mye hverken i form eller størrelse fra de gravminnene som allerede finnes på kirkegården.